Send ungene utenlands!



Vil ungdommen din på utveksling i utlandet? La ham reise.

Som 17-åring reiste jeg på utveksling til USA. Nærmere bestemt California. Nei, det var ikke så eksotisk som det høres ut. 

Jeg havnet på et lite tettsted fire timers kjøring øst for Los Angeles. Midt i ørkenen. På en militærbase, der man måtte ha ID-kort for å komme inn og ut. Og siden jeg ikke var ektefødt barn av familien jeg bodde hos, fikk jeg ikke en slik identifikasjon. Jeg måtte være med skolebussen, eller ha følge av noen med et ID-kort. Sært, men greit nok, tenkte jeg da jeg kom.

Jeg havnet hos en... noe spesiell familie.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg fortsatt har kontakt med dem, men all kontakt ble brutt tre uker før utvekslingsåret mitt var over. Det kommer jeg tilbake til.

Det som var spesielt, var at hun som skulle være "moren" min var seks år eldre enn meg. Jepp, hun var bare 23 år da jeg kom. "Far" var ni år eldre enn henne, 32. Paret hadde to skjønne gutter på to og fire år.

Vi ble fortalt at vertsfamilien ikke ville få økonomisk kompensasjon for å ta i mot en utvekslingselev.
Det kan være, men det må ha fulgt andre goder med meg. For eksempel min evne til å rydde et overfylt kjøkken etter hvert eneste måltid. Eller min evne til å passe barna alle de gangene far jobbet overtid og mor stakk ut av huset - ofte uten å gi meg beskjed. Det må også ha vært praktisk at jeg holdt meg med egne penger, som etter hvert dekket de fleste av utgiftene ved å ha meg. Utgifter som vertsfamilien skulle tatt.

Hvorfor sa jeg ikke fra, spør du kanskje.
Jeg gjorde det. Men min områderepresentant sa at jeg måtte "try harder". For representanten sjekket selvsagt med vertsfamilien. Og de hadde ikke noe å utsette på meg. Jeg var så kjekk og snill, at. Og nei, mor pleide aldri å kjefte på meg eller skjelle meg ut. For eksempel den gangen kaka jeg skulle passe på, brant seg i ovnen? Det var jo bare morsomt, noe vi alle lo av.
Sannheten er at hun skjelte og kjeftet på meg slik jeg aldri har blitt kjeftet på verken før eller siden. Jeg har ikke tall på alle de gangene det var kjefting, utskjelling og smelling av dører i det huset. Og jeg som kom fra et hjem med rolige, stabile forhold. Jeg fikk sjokk. Heldigvis hadde jeg et eget rom der jeg kunne flykte. Jeg orket ikke å oppholde meg sammen med de voksne uten at jeg måtte.

Vi lærer ungdommene våre at de skal være hjelpsomme og pliktoppfyllende.
Jeg var definitivt det. Og jeg strakk meg så langt at det gikk ut over den psykiske helsa mi. Jeg ble nesten et nervevrak, der jeg var livredd for å gjøre noe som kunne oppfattes feil. Samtidig var jeg standhaftig. Jeg skulle komme meg gjennom året, koste hva det koste ville. Jeg ville ikke skuffe verken dem hjemme eller meg selv. Så jeg bet tennene sammen.

Tre uker før jeg skulle hjem, skjedde noe fantastisk.
Ei venninne på skolen inviterte meg med til Disneyland en helg. Jeg gledet meg sånn at jeg nesten ikke fikk sove om nettene. Så, dagen før vi skulle reise, sa vertsforeldrene mine at jeg ikke fikk reise likevel. Jeg måtte være hjemme for å passe barna.
Jeg klarer ikke å beskrive hvor skuffet, sint og urettferdig behandlet jeg følte meg. De herjet rett og slett med meg. Da områderepresentanten fikk høre den historien, gikk det fort. Jeg ble endelig flyttet til en annen familie, noen fantastiske mennesker som åpnet hjemmet sitt både for meg og en japansk utvekslingselev. De tre ukene jeg bodde der, var verdt hele året på utveksling.

Jeg har ofte fått spørsmålet: Hadde du det fint og gøy i USA?
Svaret er: For det meste, nei. Forholdene i vertsfamilien overskygget hverdagen min. MEN: Jeg lærte mye. Språket, et år i et helt annet skolesystem, jeg fikk nye venner og opplevde nye skikker. Jeg lærte å bli hardhudet, selvstendig og pushe meg selv. Selv tror jeg at jeg ble voksen på det året.

Så ville jeg sendt mine barn av gårde på utveksling?
Ja, definitivt - under noen forutsetninger. Jeg ville fortalt dem at det er lov å si fra. At de ikke skal være redde for å skuffe oss hjemme. Og at ja, de skal hjelpe til i familien der - akkurat som her hjemme. Men de skal ikke bli utnyttet.
Mest av alt ville jeg forklart hvor viktig det er å være ærlig med oss hjemme og ikke prøve å skjule noe fordi de vil være snille, greie og pliktoppfyllende.
I motsetning til da jeg reiste, er det lett å holde kontakten nå - for eksempel via sosiale medier. Skoleåret 1987/88 skrev jeg mange brev og snakket noen få ganger med dem hjemme på noteringsoverføring på telefon. Jeg husker at jeg fikk en voldsom hjemlengsel da.

For meg var det en stor dag da jeg fullførte mitt "senior year" på 29 Palms High School. For ikke å snakke om 2. juli 1988, da jeg landet på Sola flyplass og ble møtt av familie og venner.

Var det èn ting jeg i hvert fall hadde lært, så var det å sette pris på alle de jeg hadde her hjemme.


#utveksling #utlandet #utvekslingselev #utvekslingsstudent

Én kommentar

Hei, vi er en nyoppstartet side som lager headere og redigerer bilder gratis, stikk innom www.espolin.net :D

Skriv en ny kommentar

dameover45

dameover45

45, Sandnes

Aktiv dame med èn mann, to store barn, tre voksne bonusbarn - og en dvergpincher. Tror sterkt på å eldes naturlig, med stil.

Kategorier

Arkiv

hits